Maktfaktorer - forklaring

Noen som kan forklare reglene for hvordan mandatene på Stortinget blir fordelt? Og hvorfor en velger får mer makt hvis hun eller han bor i et tynt befolket fylke? Og hvorfor ferskvann teller i så måte, men ikke saltvann?  For, nei, det hjelper ikke med fine fjorder, nei! Innsjøer skal det være!

Uansett blir det nå gjennomført et valg. Og i følge de-og-de stemmerne og de-og-de reglene, skal de-og-de partiene få så-og-så mange representanter de neste fire årene. Tro om det er noen som kontrollerer måten dette blir beregnet på? Hvor mange som stemte på de forskjellige partiene, spiller faktisk ikke så stor rolle. Det mandatfordelingen som teller, et resultat av merkelige regler og sperregrensebingoen. Hva flertallet av befolkningen faktisk stemmer, er like irrelevant som ved presidentvalg i USA.

La oss derfor studere mandatfordelingen. Man vil vel anta at dess flere representanter et parti har, dess mer makt får det? Ikke nødvendigvis! Det avgjørende er hvor ofte et parti kan avgjøre noe.

  • Fremskrittspartiet fikk for eksempel økt makt ved valget i 1985, selv om antall mandater ble halvert.  De kom nemlig på vippen.

Men det er ikke alltid like lett å se slikt. Det enkleste er rett og slett å telle opp alle mulige kombinasjoner av Ja- og Nei-stemmer i Stortinget. Vi antar at partiene stemmer samlet og at det holder med et flertall på 50%. Hvor ofte kan et parti da komme på vippen? Dette er enkle beregninger. Men det virker ikke som om politikerne bryr seg om slikt.

  • Stakkars Jagland! Han gikk av etter det famøse 36,9-utlimatet i 1997. Var han ikke klar over at Arbeiderpartiet fikk økt makt i henhold til slik opptelling?
  • Høyre  og Kristelig folkeparti  kunne klart seg uten Venstre i regjeringen etter valget  i 2001. Så lenge H og KrF stemte sammen, ville V aldri kunne kommet på vippen med sine to representanter.
  • Og SV med sine 7 representanter var nøyaktig like mektige i siste periode som MDG med sin ene representant.

Er disse beregningene for enkle? Muligens, ja! For eksempel vil et sentrumsparti ha større makt i en vippeposisjon enn et fløyparti.  Det er rett og slett større sannsynlighet for at sentrumspartiet vil kunne vipppe. Vi tar heller ikke hensyn til hva som skjer i de forskjellige komitéene. Her er det kun snakk all makt i denne sal. Det hjelper selvsagt også med lav moral. Det å stemme motsatt av det man egentlig står for, finnes det nok av eksempler på. Det holder vel med å vise til bensinavgiften og Willochs avgang i 1986?

Kanskje vi kan forklare maktfaktorer med et konkret eksempel om hvordan Stortingen kunne blitt. Vi antar at Ap og H gjorde det bra, og at Sp er det eneste av de andre syv partiene som fikk mer enn én representant. Med mange småpartier kunne man anta det måtte bli kaos? Nei, i dette tenkte eksemplet har vi dette:

Parti Representanter Andel Maktfaktor
Ap 78 46,2% 33,3%
H 78 46,2% 33,3%
Sp 7 4,1% 33,3%
Frp 1 0,6% 0,0%
SV 1 0,6% 0,0%
KrF 1 0,6% 0,0%
MDG 1 0,6% 0,0%
V 1 0,6% 0,0%
Rødt 1 0,6% 0,0%

Et hvilket som helst flertall må bestå av minst to av partiene A, H og Sp. Sistnevnte med sine 7 representanter, er like mektige som både Ap og H med 78 representanter hver. De andre småpartiene kan aldri komme på vippen. Så enkelt kunne det blitt. Urettferdig? Jo, visst!

Nok forklaring med historie og teoretiske muligheter.  I morgen tidlig har vi forhåpentligvis en oversikt over mandatfordelingen i Stortinget for perioden 2017-2021. Da skal jeg prøve å komme med noen analyser av den reelle maktfordelingen der ... :-)

PS: For mer informasjon om slike maktfaktorer kan den engelske Wikidedia-siden om Banzhaf power index være en god begynnelse.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits